17. mai, dromedarer, englevinger og kamuflasje

15.mai var vi hos min beste venninne i Sandefjord og grillet. Frost var selvskreven gjest og han fikk leke med Spike (Ellens hund) og Naman. Jeg må innrømme at jeg var litt spent på å la dem leke/ta med Frost, siden været var så ustabilt. Om det skulle begynne å regne måtte både Spike og Frost bli med inn i en 70kvadratmeter stor leilighet. Men det gikk over all forventning, de fant begge roen meget kjapt. Nå var jeg vel mest spent på Frost - Spike er en meget voksen, lydig og rolig herremann, Frost er veldig valp igjen. Men mine engstelser (nok en gang) var unødvendige. Vi hadde en kjempefin dag, både to og firbente.


Naman og Frost i en runde med sisten...

Men mens vi satt ute på deres veranda denne vakre søndagen og skravlet og koste oss, satt Frost ved siden av meg på benken. Og mens jeg klappet han på ryggen oppdaget jeg en kul på hans venstre side, bak skulderbladet, parallelt med ryggraden. Hmmm... Ikke ønskelig, er vel et mildt begrep. Frost hadde ingen plager med kulen, ikke vondt, jeg fant ikke noe sår eller andre tegn til at denne kulen verken skulle være der, eller at den påførte Frost noe vondt.

Så når vi kom hjem, luftet jeg det for min familie for å se om de hadde noen ideer. Nå var det vel i utgangspunktet ufint å nevne dette for de kjære besteforeldre og tante, men de er så mye sammen med han og vi ser hverandre så mye at dette måtte fortelles. Og av sammen grunn fortalte jeg ingen andre om kulen før jeg visste hva det var. Det er bare unødig engstelse hos alle som er glad i Frost.

All den tid den ikke var vond eller bar preg av å være infisert kom jeg kjapt frem til at dette kom innefra (blah...). Det samme kunne hundehelseboka jeg eier, fortelle meg. Enten i form av cyste eller svulst. Men for å lette engstelsen litt undersøkte vi også andre muligheter:)

Vi har jo lenge mistenkt at Frost ikke bare er Finsk lapphund. Jeg er overbevist om at det er både fjellgeit og kattunge i Frost sine gener. Min søster, som forguder Frost, ymtet frempå at det var nå vi også ville oppdage dromedaren i han. Mamma og jeg mistenkte at Frost hadde fått englevingene sine tidlig. Men i det sjeldne tilfellet at vi tok feil, så ringte jeg dyrlegen mandags morgen og fikk time til torsdag 19. mai. Der fikk Frost påvist en vanncyste, helt ufarlig og lett å fikse. I første runde ble det foreskrever Apocillin for å fjerne eventuell betennelse og så skulle jeg komme tilbake påfølgende uke og sjekke om operasjon var nødvendig. Noe det ikke var! Frost sin kul er borte og han er helt fin! Hurra!

Men dyrlegen var over seg over hvor flott Frost var, både gemytt og fysisk (vi har byttet dyrlege) og da også hvor stor han var. Søte dyrlegen gikk over Frost og sa "jeg kan jo ikke kjefte på dere for at han er tjukk, heller". Men han er stor - labber på størrelse med en 20 - pakning. Vår snille kjempe!



Men før dyrlegetime, måtte man jo feire 17. mai! Det ble som i fjor gjort med middag hos mine svigerforeldre, med streng beskjed om å ta med Frost - det elskede barnebarnet. Og Frost fikk feire 17. mai slik alle barn skal, med pølser og bløtkake. Fordi det ikke er gjerde rundt deres tomt hadde vi Frost i bånd, men løs, slik at vi kunne hanke han inn om det skulle være nødvendig. MEn Ferdinand fant sitt korktre og ble liggende der (bildet over)



Det har gått slag i slag her, forrige fredag reiste Stian på militærøvelse, og Frostemann og jeg har holdt fortet. Frost er en drøm å være alene med. Vi har vår innarbeidede rytme og alt går på skinner. Han tilbringer mesteparten av dagene sine i hagen, tidvis godt kamuflert av planter og blomster. Det er nesten så jeg må true han på tur. Noe som jo er nødvendig all den tid Frost ikke gjør fra seg i egen hage! Stian kom hjem nå på fredag, til en enorm gjensynsglede fra Frost - han savner Stian veldig når han ikke er her. Men nå er flokken endelig samlet igjen, slik som det skal være!

Ha en fin søndag, alle sammen! Jeg har den siste tiden ikke fått kommentert så mye på bloggene fordi jeg leser dem på jobb, og har ikke fått vært på PC hjemme.