mandag 31. januar 2011

Handlerkurs

Siste helgen i januar sto i utstillingens navn. I hvertfall læren om utstilling. Lørdag og søndag tilbragte vi på Gjennestad, på handlerkurs. Det var moro for både to - og firbent. Utrolig lærerikt, lært om oppstilling og skrittlengde og fått gode tips og hint til hvordan Frost kan stilles fra sitt aller beste. Og fikk hele veien gode (og lærerike) tilbakemeldinger - Frost går godt i ringen og viser seg jevnt over superbt, men det er alltid litt småplukk å fikse på. Det småplukket gjelder merkelig nok den tobente delen av ekvipasjen, ikke den firbente - snodige greier;)

Handlerkurset var i regi av utstillingsgruppa til Tønsberg Hundeklubb, som vi jo trener med. Det er godt å være omgitt av så mange mennesker med masse erfaring som kan gi tilbakemeldinger og som har sett hvordan Frost forbedres omtrent fra gang til gang. Og moro å se så mange ulike raser samlet; her var alt fra mexicansk nakenhund til leonberger.

Vår største utfordring i utstillingssammenheng er egentlig at Frost ikke er noe særlig tilstede før 12. I helger, vel å merke. Han vet når det er fridag og da ser han ikke helt poenget med å stå opp. I hvertfall ikke tidlig. Han oppfører seg kjempefint, men du ser på hele hunden at det er tidlig for han. Så man føler seg alltid litt slem der man drar vovven avgårde!


Det er ingenting å si på kontakten til Frost... Det er ingen tvil om at han koser seg stort på utstilling, selv om det bare er trening



Gladgutt tar en pause i all treningen. Man kan se at han er trøtt; se de myke myke trekkene i ansiktet. Men han smiler like godt, da



Og hva gjør trøtte gutter? De sover!



Gjeiping til fotografen hører til, det er tross alt viktig å vise flere sider av seg selv!




Men se så fin han er!

Og dette er jo en del av mitt nyttårsforsett, jeg skal gjøre ting som egentlig virker litt skumle. Så vi skal på flere utstillinger fremover, med da Kongsberg som første. Men jeg drar dit i samme innstilling som alltid - Frost er uansett BIV (best i verden) og vi skal ha det gøy og sosialt. Så får alt annet bare bli som det blir:)

Ha en fantastisk uke alle sammen!

fredag 21. januar 2011

Statusrapport

Fire dager fra Frost' 19.mnd dag syns jeg det er på sin plass med en statusrapport på solstråla vår.

Frost er og blir en fin fyr, full av sjarm og påfunn, men den fryktede 2. pubertet som så mange (særlig fremmede) forteller om, lar vente på seg.

Frost har mange særtrekk. Han ligger fremdeles utenfor baderomsdøra vår når jeg er på badet og "gråter". Men han har aldri hatt problemer med å være faktisk alene i huset. Om Stian er bortreist ligger han på Stians plass i senga om natta og holder hånda mi mellom labbene sine. Er vi komplett familie, ligger han mellom oss for en siste kveldskos, før han finner sin egen seng på gulvet. Han vekker meg fremdeles med en kald snute i øyet. Stian vekkes ved å legge seg oppå han. Jeg vet ikke hvem av oss tobente som er mest heldige der...

98% av tiden går han som en drøm i bånd, innkalling sitter strålende og han holder god kontakt gjennom turene. Hans konsentrasjon kan ses som todelt, mesteparten av tiden er det som hjernen hans befinner seg i et rom med kun en liten prikk å følge med på. Andre ganger tror jeg det er mer som om han skal konsentrere seg om en ballong i en orkan.

Kommandoene sitter veldig godt, vi er tilbake til å ha med godbiter på turer, og trene kommandoer i de settingene hvor de faktisk trengs. "Vent", "sitt", "kom" osv er ikke funksjonelle før man bruker de i den virkelige verden, og der syns jeg han klarer seg finfint.

Han er fremdeles kongen av haugen - alle snøhauger skal forseres og balanseres på. Dusjen er fremdeles et kjipt innslag i hverdagen, men det er akseptert. Kloklipping gjøres slik det ble gjort når han var valp: sitte på pappas fang og strykes på magen, mens mor klipper. Mulig det er enklere måter å gjøre det på, men man har enda ikke *bank i bordet* klippet for langt inn. Pelsstell er morsomt, nesten for morsomt, men han sitter bamse når jeg børster magen hans.

Soving på dagtid, når vi er hjemme, foregår inntil oss i sofaen. Tyggebein må være av stor størrelse. Når det kommer noen, eller vi kommer hjem, hentes og bæres bein et par ganger rundt i stua, før det legges i fanget til en heldig utvalgt. At noen holder beinet hans mens han tygger er det beste i verden.

Han er trygg og god, nyttårsraketter og annet bråk affiserer han ikke. Eneste han ikke liker av lyd er lyden av slossende katter. Da blir han redd og pistrer bak mine ben. Det er ellers kun tre ting som ikke likes: lyden av hårføner, sauer og shetlandsponnier. Ellers elsker han alt og alle.

Passering av andre hunder er vår store utfordring, men også her ser vi fremgang. Han er yppete i sin glede, som ikke alltid går vel hjem hos andre hunder. Men dette er ikke noe vi engster oss for - han er tross alt bare veldig glad og jeg har tro på at dette vil roe seg med alder.

Eventyrlysten hans er det ingenting å si på; han er med der han kan - om det er 50 års lag eller turer med andre hunder - Frost koser seg og er et midtpunkt. Et sjarmerende et.

Vi har blitt kjent med alt av naboer pga Frost. På den gode måten, de er over seg over denne sjarmballen.

Det er lite jaktinnstinkt i han - mus følges under bakken med noen mindre grasiøse hopp i snøen, men det er ikke noe tegn til at han ønsker å faktisk få tak i en. Han elsker å jage det jeg kaller Disneyfugler (dompapp og alle de andre søte, runde pipipene) og han har en favorittplass å gjøre det på. Der jages de mellom to busker. Fuglenes reaksjon tilsier at han ikke er en trussel. Du hører nesten at de ler av han. Kattene i nabolaget har samme reaksjon, de tusler bak han og er han for nærme setter de seg bare og venter.

Man kan si at Frost er en drømmehund. Han er stri og sta, så man tvinges til å holde seg på tå hev og jobbe med han, men det er bare gøy og lærerikt. Vi kan ikke tenke oss en bedre førstegangshund - den gode sola!

Så fire dager fra hans 19.mnds dag er det egentlig bare ett problem med denne hunden vår: han liker ostepop. Der holder jeg far ansvarlig...

Ha en fantastisk helg, alle sammen!




torsdag 13. januar 2011

Skius Idioticus

Der sommerens skog bringer sine trusler med hoggorm i steinrøys og flått på ethvert løv og blad, bringer vinteren med seg sine egne trusler og potensielle farer.

Skius Idioticus er det latinske begrepet for idiotisk skigåer. Disse må på ingen måte blandes med den vanlige skigåer, som gjerne kan skimtes i tripp-trapp-tresko formasjon der hele familien er ute og nyter skituren i en sky av appelsin, kaffe og kvikklunsj. Kommer denne typen skigåer alene, slår de gjerne av en prat eller hilser, der de myser mot vintersolen.

Skius Idioticus (S.I) er ikke denne gruppen. De er derimot gjenkjennbare på en del klare trekk:
- de er antrukket i antrekk sist sett på Bjørn Dæhlie
- de smiler ikke, de flekker tenner
- om man ser de i gruppe, er ikke dette en trivelig skitur blant venner, men en måte å opprettholde konkurransen på og ha noen å sammenligne seg med
- de er aggressive, både verbalt og fysisk
- de er menn, mellom 40 og 60 år
- de passerer alltid i mer eller mindre rytmisk bevegelse, sist sett utført av en ung Tom Jones
- før du passeres av en S.I vil skimte en liten skygge på sporet. Dette er S.Iens tapte ungdom, den de så desperat jager

Et annet interessant trekk med S.I er at de motbeviser påstanden om at menn ikke kan gjøre to ting på en gang. S.I evner nemlig å passere på ski samtidig som de er aggressive. Aggresjonen arter seg både i fysisk og verbal form, men den verbale formen er vanligst. Årsaken til sinnet ligger i en kombinasjon av en konstant abstinens som resultat av avhengighet av Blå Swix og lite luft til lillehjernen grunnet trange skiklær.

Aggresjonen til en S.I kan håndteres på flere måter. Den verbale formen kan best pareres med sunn fornuft eller soleklare kommentarer. F. eks kan en S.I rope til deg at "du kan da ikke gå her!", hvorpå det naturlige svaret er "men ser du ikke at jeg kan det?! hva skal jeg ellers gjøre? Krype?". En S.I er innerst inne feig og vil bli paff og spak om man tar til motmæle.

Den fysiske aggresjonen er verre, da den gjerne arter seg ved at S.I bruker skistaven sin som stikkevåpen. Dette er stygt og jeg overlater enhver hundeeier til å løse en slik opplevelse som de vil. Jeg fant det naturlig å verbal overhøvle tåkemannen, før jeg kastet skistavene hans inn i skogen.

Det viktigste er å alltid gjøre ting med et smil og derfor smiler jeg når jeg nå sier dette:

Kjære alle S.Ier. Jeg har pratet med kommunen og har gleden av å fortelle at de var forferdet over å høre om mobbingen av gående som foregår i skogen. De kunne også informere meg om at det er måkt plass til både gående og skibrukere (som jeg jo visste), slik at alle skal kunne ha glede av skogen hele året. Så det har jeg tenkt til å gjøre, hver dag. Så kan vi heller prates underveis;)



Ønsker alle bloggere mange fine turer i skogen den kommende helgen!

tirsdag 4. januar 2011

Kjærlighet ved første blikk...

Et bilde sier mer enn tusen ord... Hva sier da to?

Dette er bildene fra første gang vi møtte Frost. Gode, gode sjelen.