Ett år som hundeeiere!

Kjære Frost.

Idag har du vært hos oss i ett helt år. For akkurat ett år siden var vi akkurat kommet hjem med deg og himmelen hadde åpnet seg i et herlig torden, regn og lyn - show. Det betyr at jeg på denne dagen for ett år siden våknet opp om morningen, overbevist om at vi hadde gjort en feil. Jeg var vettskremt!

Når jeg tenkte på at du skulle komme til oss, var det eneste som dukket opp i hodet mitt, endesløse bilder av hvordan jeg kunne ødelegge deg, vakre valpen. Skrekkscenarioene var mange og det var et nervevrak av nybakt valpemamma som reiste til Sandefjorde med (en alltid like rolig) valpepappa.

Det er rart, men jeg tror det alltid har vært meningen at du skulle komme til oss - lille gutten, allerede fra det første bildene, hvor du kun ble kalt "hanne 1" fra Ofelia og Nalles kull, banket hjerte mitt raskere når jeg så deg. Jeg sa til Per at vi uansett ville elske valpen vår grenseløst, men at lille du hadde fanget min oppmerksomhet. Pappan din var bare glad for at han ikke måtte velge valp selv. Første gang vi var på besøk og jeg fikk deg på brystkassa, så slikket du meg på nesen og falt til ro i armene mine.

Vi kjørte hjem og når kvelden kom la vi frem det fine teppet Sissel hadde strikket, slik at du skulle føle deg trygg. Men vi tror du allerede da visste at du var hjemme - teppet kastet lille du i et hjørne, så dro du ned Stians morgenkåpe og sloknet som en stein. De tre første nettene sov jeg ingenting. Jeg lå og hørte på stillheten... kun avbrutt av pauser hvor jeg sjekket om du faktisk pustet. Hvor var gråtingen og den hjerteskjærende pipingen jeg hadde hørt så mye om? Du sov natten gjennom og vekte oss kl. 6 påfølgende morgen med at du måtte tisse. Og slik har det vært siden.

Elskede Frost, om du visste hvordan du beriker vår hverdag - det har vært slitsomme dager og frustrasjoner, men vi har aldri noen gang angret eller lurt på hva vi har gjort. Du er både mammagutt og pappagutt. Pappan din ville ikke ha deg i senga, noe jeg litt tvilende samtykket til. Men når du var blitt tre måneder hadde du sjarmert pappan din til å la deg være oppi. Det var en god avgjørelse! Du har hele veien hatt tilnavnet "skyggen min", du følger meg overalt og er det bare oss hjemme, så ligger du inntil meg/rundt meg/oppå meg og passer på. Jeg er blitt modigere i året som er gått, ting er mindre skummelt sammen med deg og vi har mye moro sammen, vi tre.

Kurs har vi gått og det har vært både lærerikt og interessant, du lærer raskt og blir fremdeles spinnvill av å bare se en klikker, da er du klar for trening! Mye som jeg så for meg som problemområder har gått som en drøm, ja valpebitingen var et spennende moment i hverdagen, men denne var ikke hva jeg gruet meg til. Du går fint i bånd, er behagelig lydig, finnes ikke aggressiv, har ikke ressursforsvar og går overens med alt som har en puls. Og også annet...

Lille Frost, du er en gave av en førstegangshund! Du er deilig sta og egen, full av personlighet og et hjerte av gull. De som sier at vi menneskeliggjør deg tar feil - det finnes ingen mennesker som møter verden med et så åpent sinn som deg, du er bedre enn et menneske. Klok, uredd, glad og elskverdig. Selv farmoren din som hele livet har vært redd for hunder forguder deg. Du er en vakker sjel og det er umulig å ikke se.

Og som en bonus har vi fått bli kjent med så mange gode mennesker på grunn av deg; hvem kunne vite at man fikk med så mange koselige bloggere/lappeeiere på kjøpet av lapphund? Vi håper vi får se mer av dere i levende live opp igjennom!

Vi lærer noe nytt hver dag, av deg og med deg. Du er et oppkomme av påfunn, morsom og intelligent. Vi gleder oss over hver eneste dag vi har med deg. Stian har helt rett når han sier at vi ikke er heldige som har deg, vi er heldige som får være dine!

Kjære Sissel og Per, tusen takk for at dere lot oss kjøpe han og la han bli en del av vår lille familie, vi er dere evig takknemlige!